I'm so very hot that when I rob your mansion You ain't call the cops, you call the firestation

Jeg så Robyn på scenen forrige helg og fant igjen mer av det jeg har tullet bort siden sist.

Mot, hjerter og (u)avtalt spill

Noen ganger må jeg sette meg ned og tenke litt. Samle alle fakta. Sortere. Revurdere. Jeg tenker at det er rart hvordan noen mennesker blir brakt inn i ens liv. Plassert og montert fast. Noen mennesker kommer uten ditt samtykke, eller særlig oversikt, deisende inn i ens liv. Dette er en spennende person. Og over tid blir man veldig glad i vedkommende. Knyttet. Det følger så mye bra med denne personen. Gode tanker, litt skumle erfaringer, og utrolig mange spennende muligheter. Andre mennesker ønsker man selv å pakke med i sin verden. Plante dem så godt at de aldri, aldri forsvinner. Dette er mennesker som har de fineste smilene og de råeste planene. Og det er her det som er ganske trist og ganske frustrerende kommer inn. Hvorfor er det disse menneskene man kommer på kant med? Hvorfor er det her alle følelser slaktes, og kamper kjempes? Alle vil gjøre som de vil, og ingen vil høre på de andre. Vi ønsker og ønsker. Vi bygger luftslott og putter fingrene i øra. Og vi gjør det alle sammen- begge parter. Og alle sammen tenker vi at det er fornuft. Fornuft? Vi burde kanskje heller gjøre det til en vane og heller begynne å dumpe mer tilfeldig inn i hverandres liv? Går det an?

Jeg tror vi er redde hele gjengen. Kunne vi kanskje hele gjengen blitt ganske modige; sånn fra imårra av omtrent? Jo, jeg skal bli modig.

Don't you remember?

Det har vært en slitsom søndag. Den skjærte seg, og ble ganske forferdelig. And it is pissing with rain. Heldigvis er dette verdens fineste sang.

Nja

Etter å ha sovet en hel lørdagskveld, eller ihvertfall det som kunne blitt bedre deler av den, er jeg plutselig ganske våken. Og ganske tankefull. I går var den dagen jeg har sett på med gruff og gru. R satte seg i den morsomt stygge bilen og dro sørover. Det var nøyaktig minst så ille jeg hadde fryktet det skulle være. Men dette er greit. Jo, sier jeg. Jeg er visst ganske flink til å være rastløs og grå i blikket mens jeg skraper i sirkler rundt telefonen. Den er så forferdelig mye mer stille enn jeg skulle ønske, for det er visst dyrt å snakke med andre land. Faktisk er det blitt så stille at jeg kan høre det skrape på innsiden. Akkurat som den reklameplakaten. Det var noen som prøvde kvesse en spiker med en blyantspisser. Jeg klarte aldri se det bildet uten at ørene mine nesten måtte falle av.

Så altså, alle mine atomer gleder seg til den dagen han kommer hjem igjen; og til neste Bodøtur og Parkenfestival og hjerter. Problemet er at flesteparten av dem også gruer seg til det. Før jeg kan si heia til babe og Bodø, må jeg si morna til henne som har fungert som min søster siden så lenge jeg kan huske. Hun som er den beste vennen, pakker alle sakene og flytter til Bergen og NKF. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette siden jeg selv også etterhvert skal flytte, men konklusjonen får være at trøsten er at Bergen og London er nærmere hverandre enn man skulle tro. Jo?!

Imellomtiden får jeg nøye meg med at det uansett skal være noen dager med vakuum nå, så braker det løs med foto igjen, før alt surtsøtt skal skje i midten av august. Heldig er den som er en (nyinnflyttet) oppmerksomhetssyk liten bengaltiger i samme hus som meg. Heldig er også den som har det fineste nurket til å holde en med selskap <3
(jeg lover bilder av dyret sånn etterhvert)

Plaster med kyss på

Så altså, det er nå livet skal rette seg opp igjen. Dagene skal ha innhold som ikke bare involvere timene man freser gjennom på vei til noe som kanskje kommer om litt. De bedre tidene er her nå. Og jeg skal bli student igjen. Og de eneste problemene som kanskje får slippe til er dem som klager om den merkelige oppgaven som må skrives, eller hvor dårlig tv- programmet er akkurat i kveld. Ihvertfall ikke dem som gnager om ting som ikke er noe men som kanskje kunne vært noe eller som vokste, og som muligens gjør vondt, men bare fordi tankene omkring det har sust forbi så mange ganger at det ble gnagsår. Jeg har kjøpt plaster nå. Til deg også.

Dette blir bra. Dessuten gleder jeg meg til å telte.

Happy Now

Det har gått 1 år siden vi ikke var hemmelige lengre. Du fikk den mailen som forandret alt. Den sa at du var mer enn flink nok, og at vi kunne dra. Jeg fikk det søteste spørsmålet. Så lo vi, og danset i jubeltakt. Jeg lover, sola skinte på grunn av oss den dagen.

Nå sitter jeg her og må smile når du understreker at årsdagen egentlig nesten er en ettoghalvårsdag. Jupp, det er det jammen. Ha-ha, til alle dere som nesten døde av nysgjerrighet den gangen.

Selv om du nå skal på enda mer reising, så lover jeg å feire litt. Skal bare sove natt en liten stund først.

Takk for at du vil løpe sammen med meg, kjære.

Fuck

Såh.. nå skal du altså gjøre det. Virkelig flytte. Ta det store steget. Det steget jeg har maset om i sikkert minst fem år. Det var et slag i fjeset og på skinnleggen. Mye verre enn jeg tenkte det skulle bli. Og jeg hater det. Hater det fordi jeg har gjort det samme mot deg før, helt uten å tenke særlig mer over det. Jeg skal skjerpe meg. Slutte å være sur. Snart. Bare lov å komme tilbake?